Han var eneste
hane i kurven, og han bodde først hos en familie i Oslo. Men 4 små
barn ble nok litt for mye. I juli 2005 fikk vi tilfeldigvis høre at
han var til omplassering, og takket være Christen Lang og Frode
Løvfall, kom vi i kontakt med byrået som hadde Tuk. Min bror og
hans samboer dro og hentet han, og han bodde noen dager sammen med
dem og deres rottweiler, før han ble med broder'n på flyet til
Trøndelag. 
De første dagene var han engstelig, men veldig glad for å være sammen med Makka og Titt tei. Siden vi hadde to tisper, og Tuk tydeligvis trengte å opparbeide tillit og samhørighet, spurte vi Viggo, Lisbeths onkel, om han kunne ha Tuk boende. Og Viggo har bestandig likt hunder og er en veldig tålmodig mann.... De første ukene var nok en prøvelse, for Tuk var ikke trygg og stakk av med en gang, hvis han fikk sjansen. -Og da løp han! Lenge, lenge, lenge og i rasende full fart.
Men etterhvert
har Tuk slått seg til ro og har tydeligvis adoptert Viggo. Vi har
hatt Tuk på besøk noen ganger, noe Titt tei liker godt, men da er
det likevel Viggo som er mest stas når han kommer for å hente Tuk.
Mens Tuk var
hos oss, fikk vi tatt røntgen, og han har HD A. Vi håper å
øyelyse Tuk, og da vil han være klar for avl. Tuk har ikke
vært på så mange utstillinger, men har storcert og gode
kritikker.